Maradonna. Messi. Ronaldo. Neymar. Som barn delte de alle den samme drømmen. Å bli toppspillere. Ballmagikere,  som kan trollbinde tilskuere, gjerne under flomlysene på de største arenaene i verden. Alle startet de også fra samme sted. Ikke fra en perfekt klipt gressplen omgitt av akademitrenere, men fra et sted der spillet er tettere, raskere og langt mer teknisk krevende – på en futsalbane.

Den urbane, intense lillebroren til fotball, har lenge vært en av verdens mest undervurderte talentfabrikker. I land som Brasil, Spania og Portugal har futsal ikke bare vært et underholdende ballspill, men mye av grunnmuren til spillerutviklingen til fotball. Små flater, få spillere og høy intensitet tvinger fram lynrask beslutningstaking, overlegen teknikk og et blikk for spillet som det er vanskelig å lære andre steder.

En historie som begynte med mangel på plass

Futsal ble utviklet på 1930-tallet i Uruguay og Brasil, ikke som en konkurrent  til fotball, men som en løsning på et problem. I storbyene - hvor det ikke var plass til elleve mot elleve - ble futsalen født, mellom husveggene, på alt som fantes av små plasser av asfalt og betong.  Tusener av barn lærte fotball på denne måten og på de harde flatene utviklet spillet seg til å handle om tempo, teknikk og kontroll. Rommene var trange, avgjørelsene måtte være raske, og kun de mest presise pasningene nådde fram. Futsal ble en skole i overlevelse og kreativitet, og har siden vært selve ryggraden i teknisk spillerutvikling i Sør-Amerika – og etter hvert i mange andre deler av verden.

Fra parkett til verdens-herredømme. Stjernene som startet med futsal:

Lionel Messi vokste opp med futsal i Rosario og sier selv at sporten lærte ham kontroll og balanse i høyt tempo. Neymar startet som futsalspiller i Santos og krediterer den lille banen for mye av sitt tekniske repertoar. Cristiano Ronaldo spilte futsal i Madeira og har i flere intervjuer fortalt at det hjalp ham med å bli mer kreativ og uforutsigbar som angrepsspiller.

Ronaldinho, kanskje selve symbolet på brasiliansk lekenhet, begynte med futsal i Porto Alegre. Andrés Iniesta – med sitt unike overblikk og korte pasningsspill – utviklet sine ferdigheter på futsalbaner i Castilla-La Mancha. Til og med engelske stjerner som Phil Foden og Jadon Sancho har trukket frem futsal som viktig for deres utvikling i ungdomsårene.

Nå ser vi det igjen, i én av Europas mest spennende tenåringer: Lamine Yamal. Den unge Barcelona-vingen, født i 2007, har bakgrunn fra futsal i Rocafonda utenfor Mataró. Hans ekstreme kontroll i trange rom, evne til å holde hodet kaldt under press og en nærteknikk få andre tenåringer kan matche, er typiske kjennetegn på en spiller formet på små flater. Yamal er ikke bare fremtiden – han er et bevis på at futsal fortsatt former den.

Listen kunne blir nærmest uendelig lag og bare i Brasil har samtlige av de støreste stjernene (visstnok med unntak av Romario) bakgrunn fra futsalen. Tilfeldig? Neppe. Det er nettopp de ferdighetene futsalen fremmer som skiller de beste fra de gode - også på fotballbanen. For det handler ikke bare om ‘skills’ med ballen – det handler om å lese spillet, reagere raskt og gjøre gode valg under press. Det handler også om kontinuerlige bevegelser og samhandling og om et miljø som ikke gjør annet enn å dyrke småbanespill. Futsal er ikke bare ‘fotball’ på liten bane – det er et utviklingsverktøy som skjerper hver eneste berøring og beslutning. Futsalens rolle i Norge

For oss som er opptatt av spillerutvikling i Norge, er det viktig å spre forståelse for hvilken rolle futsal kan ha i utviklingen av norske fotballspillere. For i en tid der spillet stadig blir raskere og kravene til hurtige valg blir tøffere,  kan futsal være en nøkkel – også for morgendagens norske stjerner.